Altså, hva er det som skjer? Omtrent hver eneste dag popper det opp beskjeder på wallen min om at den og den har blitt knivstukket i Oslo, det er blitt en så alminnelig greie nå lissom. 14. Juni 2024 ble 16 år gamle Rashid Ali Naser knivstukket ved Oslo S, og ble allerede gravlagt på tirsdagen av Ski middelalderkirke. Han var elev ved Drømtorp videregående skole og beskrives som en aktiv gutt som ma sha Allah drev med fotball, boksing og svømming. Han døde av knivskadene etter noen dager, etter en slåsskamp med en 16 år gammel gutt som nå er siktet for drapet, som sitter varetektsfengslet hvor han nekter straffskyld.
Man blir jo helt satt ut…! Inna lillahi wa inna ilayhi rajion – Indeed, we belong to Allah, and indeed, to Him we return. Først av alt vil jeg dele min kondolanse overfor familien til Rashid og de berørte, for en traumatisk tragedie å måtte oppleve når sommeren egentlig kun skal by på glede, latter og harmoni. Det er vanskelig å se for seg den fatale sorgen som foreldrene og familien nå bærer på, det er sikkert ingenting i verden som gir mening her i livet for dem nå. Hvordan kunne dette skje? Foreldre som sitter igjen med håpløshet, fortvilelse, kanskje til og med selvforakt, og null forståelse for hvordan en annen 16 åring kan drepe deres sønn. Det er helt ubegripelig!
Det er så mange ting man kan diskutere rundt en slik tragedie, fra ulike perspektiver! Altså 16 åringer som leker med ilden, det vil igrunn si at det er barn vi snakker om. Omsorgssvikt? Adferdsproblemer? Mangel på etiske grunnprinsipper, kjærlighet, moralitet, riktig verdisystem, mangel på det spirituelle, mangel på islamsk (oppdragelse)? Ikke minst, mangel på trygge gode relasjoner, gode rollemodeller/ forbilder og et sunt miljø! Det store er at et helt uskyldig liv har gått tapt og blitt påført smerte over en hel familie. Den andre tingen er 16 åringen som har begått denne ugjerningen… Som selv bare sikkert er et lite usikkert barn, med et utrolig dårlig selvbilde/ selvfølelse, med lite selvinnsikt, lite selvkontroll, sannsynligvis bærer ryggsekken full av omsorgssvikt, eventuelle rus problemer eller psykiske lidelser? Marginaliserte miljøer, definitivt! Listen er lang, hvor krusedullen er stor.
Dette gjelder ikke bare denne ene 16 åringen som har tatt Rashid sitt liv, det gjelder tusenvis av andre ungdommer som går rundt og bærer med seg kniv, sverd eller andre typer livsfarlige våpen som kan utføre samme handling. Dette er ungdom som først av alt trenger råd og veiledning av oss trygge voksne, mest sannsynlig på grunn av heftig omsorgssvikt. Something happened with their childhood in their upbringing, slike syke handlinger oppstår ikke uten en feilprogrammering i systemet deres. Dette er ungdom som ikke har det bra med seg selv og sin egen psyke, som ikke føler seg anerkjent, sett, hørt eller forstått av verden, som føler dem ikke passer inn noe som helst sted. Ungdom som kanskje selv sliter med selvmordstanker, eller identitetskrise på det groveste, hvor man kjenner på kaotiske følelser og mister kontrollen.
Tenk deg å være en 16 åring som har drept et annet menneske, som nå må leve med dette på samvittigheten for resten av livet… Du har mistet alle dine venner, din trygghet, selv vennene fra det kriminelle miljøet nå anser deg som farlig og har ditcha deg. Dine foreldre kan muligens være tilgivende, men samtidig vil dem oppleve ambivalente følelser i kommende tid. Hvor feilet dem som foreldre, blir dem straffet nå med drapet som sønnen deres har begått? Trolig vil det nok bringe en enorm skam over hele slekten og de sjelene som er involvert, dessverre. Alle handlinger har konsekvenser. Det er såklart ikke foreldrenes feil, overholde ikke – For det er ikke dem som har stoppet pusten til et annet menneske! Men det er naturlig at man kommer til å drøfte disse tankene med seg selv og andre når noen står i en så alvorlig situasjon.
Det er så lett å si «hvor blir det av foreldrene?» Det er ikke alltid like lett å veilede barna sine! Ihvertfall ikke hvis relasjoner er svake med kommunikasjons problemer, og man fra tidligere sliter med å være en dysfunksjonell familie hvor det byr på usunne relasjoner. Skriking, banning, slåssing, en tåre fylt hverdag, kanskje foreldre som selv ruser seg, eller at barna ruser seg om ikke begge parter. Vi vet ikke hvordan folk har det i sine hjem og hva rotårsaken er, det er lett å stå med pekefingeren og tro at man selv er bedre. Men vi alle kan feile iblant! Det vi som samfunn bør gjøre er å snakke om disse alvorlige hendelsene i våres hjem (selv om man ikke kommer fra en dysfunksjonell familie!) Snakke med ungdommene på en empatisk og imøtekommende måte, opplyse, veilede eller søke hjelp om det trengs. Vi må tørre å ta noen tøffe samtaler med de unge iblant, vi må være der for dem så de føler seg sett, hørt og forstått.
Sunn og god relasjonsbygging er det vi må rette fokuset mot! Vi må bruke relasjonsbygging i sammenheng for å forebygge for sunn mental helse, miljø og oppvekst ved å tilrettelegge gode relasjoner for ungdommen. Det kan gjøres på mange måter og er selfølgelig en reise som er krevende, men fullt oppnåelig – Selv hvis du har mistet troen. Masse empati, toleranse, forståelse, tålmodighet og respekt er nøkkelfaktorer for god relasjonsbygging med ungdom. Er du ungdom selv eller en voksen som trenger veiledning angående ungdom, feel free to message me – Jeg hjelper deg gjerne 💖🗯💌
Vi må også huske på en ting… En person i dette livet kan ha gjort den mest forkastelige handlingen på jord, hvor man vil bli møtt av hat og dom overalt. Allah azzawajal kan tilgi alle synder, HVIS man oppriktig søker Hans tilgivelse i anger og endrer sin karakter, intensjon og holdning – Med ærlighet overfor seg selv og Allah SWT. Selv hvis du har drept noen. Det er nemlig det som er forskjellen på den Allmektige Allah og oss mennesker med et temporært liv og et limited intellekt.
Vi mennesker klarer ikke å tilgi og forstå på samme måte som det Gud gjør, Han er Skaperen over skapelsen, den allvitende og har skapt universet og livet som en test – For å se hvem av oss som er best i gjerninger, og deretter å enten bli belønnet eller straffet i det evige liv. Derfor må det også være rom for tilgivelse hos Gud når noen har begått en grov feil, for hvem ellers skal man henvende seg til om man har tatt noens liv? Om barnet ditt på 16 år hadde drept en annen 16 åring, ville du klart å tilgi deg selv? Eller tilgi ditt barn? Hvordan skulle du ha taklet livet?
