Hallo vakreste gjengen 🥰 Håper dere har hatt det kult i det siste. Vet dere hva.. Jeg har egentlig aldri vært med på noe demonstrasjon, ever i mitt liv. Men en gang må bli den første antar jeg, og da landet jeg på rosetoget som var i forrige uke i Oslo. Det var så vakkert og unikt å se så mange mennesker stille opp for Palestina! Jeg dro med en venninne av meg, hvor vi alle ble samlet på Oslo S, utenfor ved tigeren og gikk oppover Karl Johan til Nobels fredssenter. En liten spasertur ble det, det passet meg veldig bra at turen ikke var så lang, for jeg har hatt en del smerter i beina den siste tiden i sommer. I need to relax more, I guess haha!

Denne gangen var det et såkalt «stilletog» og ikke et tog hvor folk hever stemmen og ytrer seg. Det passet meg ganske perfekt egentlig, fordi jeg er ikke særlig typen som liker å heve stemmen på den måten, selv ikke under en demonstrasjon. Det faller meg bare ikke naturlig inn, mens for andre gjør det sikkert det. Vi er forskjellige. Vi fikk utdelt nydelige hvite roser som vi bærte med oss hele veien i stillhet.

På slutten oppe ved Nobels fredssenter ble det holdt en tale vi alle hadde medfølelse for. Det stikker langt inni hjertet at så mange uskyldige liv går tapt hver eneste dag i Palestina, og det eneste vi kan gjøre er å snakke om det, gjøre dua (dont underestimate this thou), demonstrere og donere penger. Måtte Allah azzawajal gi de lidende barna, voksne og eldre som blir torturert evig lykke i Jannah, gi dem helbredelse i dette liv, gi dem mat, hus og medisiner og få dem trygt ut av denne helvetes krigen, ameen. Måtte denne grusomheten stoppe NÅ!

Når man går i en demonstrasjon, må man regne med at ansiktet ditt kan havne på noens sosiale medier fordi folk knipser bilder av toget hele tiden. Jeg var jo selfølgelig klar over det, men det var litt mer intens følelse i real life enn hva jeg hadde forventet, på noe vis. Men jeg tror det går fint, tross alt.. Vi er jo der for å vise vår støtte for Palestina og avsky overfor Israhell.

Det er så rart at halve sommeren er over allerede, det gikk så ufattelig fort etter at mai trådde inn med sol og varme. Please come back o dear summer vibes, I need more D vitamin! Målet for denne sommeren var å ha en amazing sommer uansett hva det byr på! Samme om det var sol, hetebølge, regn, snø eller kulde… Bra skulle den bli uansett, hadde jeg bestemt meg for og insistert på! Og alt har vært flott så langt, Alhamdulillah! Noen dager henger ikke været med oss, men da gjelder det bare å fylle de dagene med noe produktivt og kreativt – Find the artist within yourself & be free 🩷 🎨 🐝 So far, im happy with everything – Alhamdulillah.

Vi her i Norge hadde nok en fortreffelig Eid feiring igår, alhamdulillah. Men jeg tror ikke vi kan si helt det samme hos folket i Palestina. Man vet nesten ikke hvor man skal begynne, det er så umenneskelig det som skjer med våres brødre og søstre i Palestina. Det er vanskelig å fatte og begripe at en SÅ brutal og fatal realitet rammer våres uskyldige søsken og barn i Islam. Mennesker og barn brennes og tortureres levende, det er mangel på mat og drikke, sykehus, medisiner og alt annet som eksisterer er blitt sprengt i fillebiter. Liv har blitt til aske, barn har blitt foreldreløse uten noe fremtid i sikte, katter og hunder er like forvirret, sultne, redde og håpløse. Det er SÅ ufattelig grusomt og alvorlig det som skjer, at ingen verdens ord kan beskrive smerten.

Folk som skulle hatt en helt vanlig hverdag som det du og jeg har, har mistet troen på livet, mistet sine mål og ambisjoner… Mistet ALT av hverdags glede, mistet håp, mistet mot og mistet seg selv. Palestinske folk på lik linje som verden skulle ha en jobb å våkne opp til, en trygg og varm seng å sovne i, et kjøleskap fylt av matvarer som de gledet seg til å spise til lunch og middag med sin godeste familie. Men nei, sånn er det overhodet ikke! For alt er sprengt og ødelagt av ondskapsfulle Israhell! Barn som skulle ha en fremtid fylt med latter, håp, drømmer og visjoner er blitt revet i stykker fullstendig. En fremtid med frihet, er blitt til et evig fengsel med tortur uten nåde. Æsj jeg blir kvalm og forbannet av dette syke folkemordet! At det går an å gjøre noe så forkastelig mot andre mennesker, liksom… Helt sinnsykt.

Å se bilder og videoer stadig vekk av folk med knekte bein over hele kroppen, barn med sprengte hoder, blod som spruter i alle kanter, slitasje skader, revne klær, folk som hyler og gråter ihjel av redsel om at tryggheten er fullstendig borte… At mødre og døtre blir torturert og voldtatt, at det daglig hagler bomber over hodene deres, hvor man ikke kan søke ly noe sted. SubhanAllah det gjør så ufattelig vondt i sjela at vi ikke kan beskytte våres ummah i Palestina! 💔 Når skal det ta slutt? Virkelig når?

Du vet, den virkelige makten ligger hos Allah SWT, ikke hos Israel, ikke Amerika – Men allmektige Allah azzawajal. Det er Allah SWT som dominerer hele verden, har gitt fri vilje til hele menneskeheten og det at livet er en test er et faktum. Vi må ikke tro at Israel slipper unna med sine barbariske handlinger, for en vakker dag skal deres øyne virkelig stirre i horror. De som har gjort urett på enhver lille måte mot våres søsken i Palestina skal veldig snart brenne i helvete – For evig og alltid, in sha Allah!

Quran 14:42

And never think that Allah is unaware of what the wrongdoers do. He only delays them (their account) for a Day when eyes will stare in horror.

Under denne testen er det viktig å ta vare på sin mentale helse og daglige funksjon. Vi er bare mennesker, og det er lett å la seg drukne i en depresjon og sorg på grunn av lidelsene i Palestina. Flere av oss som er utenfor i trygge omgivelser, kan ha mistet matlysten, søvnen, til og med utviklet en depresjon fordi man konstant 24/7 tenker på hvordan barn og voksne blir torturert der nede. Vi må huske på å passe på oss selv også, at vi fortsatt kommer oss ut i arbeid, fortsatt klarer å ha et sosialt liv med venner og familie, fortsatt kan gå en tur i parken og lese i bøker etc. For at vi skal klare å bidra med noe som helst hjelp overfor andre mennesker, må man først ha det greit med seg selv psykisk og ikke falle i selvdestruktive vaner. Selv om et sinnsykt folkemord er på gang dag inn og dag ut, er man fortsatt nødt til å prøve å ha flere gode dager enn dårlige.

Noe av det beste man kan gjøre for å hjelpe kjære Palestina er å donere penger til organisasjoner som kan hjelpe dem, gjøre masse dua for dem, boikotte det man klarer å boikotte, prøve å selv komme nærmere Allaah azzawajal og Islam i praksis, og fortsette med å fortelle hele verden om hvor forferdelig Israel er mot det Palestinske folk. Den organisasjonen jeg personlig stoler på og kan donere til er Islamicrelief Norge, de gjør et prisverdig arbeid SubhanAllah.

Vi kommer ALDRI til å glemme de barbariske handlingene som Israel og Amerika gjør mot vårt uskyldige folk i Palestina! Det er fullstendig utilgivelig! 💔 💔 💔 🗯

As salaam aleykom og heii 💜 En av de fineste dagene på norsk jord er faktisk 17.Mai! Det som er sykt er at jeg har bodd nærme Oslo i hele mitt liv, men aldri har jeg vært innom Oslo sentrum for å se på toget og folkemengden, før i år. Alså, jeg har vært på tivoliet på Grønland på ettermiddagen, men aldri om morgenen for å se på toget. Thats something else! Har alltid sett det på TV, og da ser det så kaos ut at jeg bare aldri har giddet. Sikkert derfor det også virket ekstra spesielt å være tilstede live for første gang. Det var vanvittig koselig, og utrolig fint å være kledd i bunad sammens med alle andre vakre sjeler rundt meg. Alle så helt nydelige ut, ærlig talt <3

I år kjøpte jeg meg min bunad, eller fest drakt da for å være nøyaktig, til dem som skal ta meg på det. Jeg bryr meg lite om man kaller det en bunad eller festdrakt, for å være ærlig. Den er like vakker som en bunad, samme hva det koster, så derfor er det en bunad for meg. Min bunad, haha! 🩷😍 Elsker den! Det som faktisk er til fordel for festdrakter er at dem ikke er laget av ull, ihvertfall ikke min. Og derfor overlevde jeg ganske fint med 24 varmegrader på 17.Mai i år.

Normaltvis har jeg alltid tilbragt denne fine dagen sammen med mammaen min hvert eneste år. Vi pleide alltid å stikke til barneskolen min, for å spise kake og kose oss med folka. Hun er så søt at hun alltid pleide å ta med seg en matboks hjemmefra hvor hun kjøpte med seg extra kake til faren min og oss, men ble alltid flau over det, hvor jeg syntes det var like morsomt hvert år. Akkurat som om hun hadde gjort noe ulovlig, haha! Enten så er det en utenlandsk greie å gjøre det, eller bare min mor, haha. Søteste Mammii min 🩷 🥮 Et evig savn!

Angående bunaden min, I want to customize it. Etter at jeg så Kristin Gjelsvik sy om et Palestina skjerf til et forkle for bunaden sin, ble jeg evig inspirert. Herregud så nydelig!! Jeg vil også sy et forkle til bunaden min i fremtiden in shaa Allaah, men jeg kommer til å gå for en annen look. Skal dele mer med dere senere 💛 🪷 🇧🇻 Snakkes!

Heisann ♡ Wow, som det virkelig er evigheter siden jeg har trådd inn på denne plattformen, det føles iallefall slik. Jeg har akkurat spist en digg mandel croissant fra kaffebrenneriet her i Oslo, og de er diggest når de er ferske, altså før kl.14.00 senest. Hjernen min har undret seg flere ganger, hvor jeg har tatt flere runder med meg selv, skal jeg begynne å blogge igjen, eller skal jeg la være? Flere ganger har jeg takket nei til det, for jeg har slitet med en type skrive sperre, og det lenge.

Egentlig altfor lenge, og årsaken til det er rett og slett mangel på motivasjon og en indre styrke til å ville gjøre det. Samtidig litt prestasjonsangst, kan man på en måte kalle det. Om jeg er helt over det nå, det vet jeg ikke. Men jeg tenkte jeg skulle gi det en sjanse, for blogg platformen min i seg selv fortjener en sjanse, føler jeg. Kanskje det hjelper å bare gå imot sine egne tanker, og bare hoppe litt ut i det og begynne å blogge igjen… Det jeg ihvertfall har observert ved meg selv, er at jeg syns det er mye lettere og mer komfortabelt for meg å blogge her inne enn å dele følelser på Instagram.

Det er så fin utsikt når man sitter her på Deichman biblioteket i sentrum i øverste etasje, nyter kaffen min med hver slurk, hvor solen skinner glansfullt utover havet og måkene flyr i sirkler på himmelen. Til og med det å trykke publiser for dette innlegget, gir meg litt klump i halsen på noe vis, haha. Men det er nemlig det som er hele poenget, å bli kvitt den klumpen og redselen. Og ja, by the way.. Nå er jeg hjemme igjen fra Dubai, hehe! Allerede, tenk…! Hvordan årets Dubai tur har vært, trenger kanskje et eget blogginnlegg, muligens. Så jeg tenker jeg kommer litt tilbake til det neste gang eller noe. For øyeblikket har jeg det helt greit med meg selv – Alhamdulillah ♡ Jeg må bare bli flinkere til å smøre meg matpakke og ta med drikkeflaske til neste gang jeg skal på biblioteket.