Du har sikkert vært borte i folk som konstant ber deg om å gjøre dua for dem, det har jeg vært borte i. Ofte er det de samme menneskene som har en vane om å be deg om det, og derimot gjøre svært lite dua for seg selv – Eller aldri. Jeg var nylig på foredraget til Nouman Ali Khan – Story night på Imaan senteret her i Oslo. For det første var det helt amazing å se han live, samt det å møte han og få tatt et bilde med han – Ja, jeg har alltid vært fan av han, haha 💖 Anyway, han snakket en god del om hva som er forskjellen mellom oss muslimer, jøder og kristne både i troen og i praksis. Han nevnte det at en del av muslimer har begynt å etterligne kristnes praksis med enkelte elementer. Kristne har et mellomledd når dem søker tilgivelse fra deres Gud, nemlig Presten som tar imot både synder og gir tilgivelse via det som kalles for skriftemål. Du har sikkert sett det flere ganger i noen filmer, haha. At en person sitter i det ene rommet i kirken og innrømmer sine feil og synder overfor presten som sitter i et stengt rom og avlytter ved siden av, hvor presten dømmer han og velger å enten tilgi eller å straffe vedkommende.
En samtale/ bønn mellom Gud og et menneske skal alltid være direkte, og ikke ha et mellomledd i menneske form, statue eller noe som helst annen form. Det er absolutt ikke noe galt i å spørre andre om dem kan gjøre dua for deg. Iblant er vi mennesker veldig sårbare, psykisk slitne, hvor vi går igjennom en tung test fra Allah azzawajal, som bringer med seg både sorg, utålmodighet, fortvilelse, hvor vi mister håpet. Vi støtter og lener oss på hverandre når det trengs, og det er helt innafor islamsk sett. Det er helt fantastisk at vi gjør dua for hverandre, at vi genuint bryr oss om hverandre, at noen i det hele tatt gidder å nevne navnet vårt i deres personlige dua dialog er helt rørende i seg selv. Utrolig vakkert! 💖 🗯
Samtidig, det jeg på et og vis syns er litt ugreit og merkelig oppførsel, er folk som aldri skal gidde å ta seg tid til gjøre dua på egenhånd – Men som alltid skal benytte seg av andre. Aldri skal dem gidde å connecte med Allah SWT på noe som helst vis, ydmykt reise sine hender, tømme hjertet sitt og søke veiledning ifra Skaperen vår – Kun på grunn av lathet. Eller folk som tror og mener at dems egen dua ikke blir akseptert… Fordi dem kanskje mener at de selv ikke er like praktiserende som folkene de ønsker en dua ifra, og derfor så fraskriver de seg ansvaret med å gjøre dua på egenhånd. Som igjen, kan føre til at man står på samme sted og ikke opplever noe forbedring.
Litt som det her – «Min dua blir aldri akseptert, jeg er ikke like bra muslim som deg… du er mye bedre muslim enn meg, og mye høyere elsket av Allah SWT, derfor er det mer sjanse til å lykkes og bedre at du gjør dua for meg». Dette her, syns jeg overhodet ikke noe om. Jeg har møtt på slike folk så mange ganger, og alltid skal de rope helt på slutten «looov meg at du gjør dua for meg!!» Som om de for en merkelig grunn tror at dem selv ikke er i stand til det, og at deres dua er bortkastet, hvor dem tror at min dua er mer verdifull en deres. Girl, I aint no Saint shit… livet fungerer ikke slik. Og noen har til og med krevd at jeg skal love dem at jeg skal gjøre dua for dem, og da svarer jeg rett ut, jeg beklager men nei, jeg lover ingenting. Man kan ikke presse folk på denne måten, fraskrive seg ansvaret og tro at slik oppførsel mot andre er greit. For det er det ikke.
Det er slik oppførsel Nouman Ali Khan referer til på foredraget hans. At enkelte muslimer idag har begynt å be andre om å gjøre dua for dem, på en måte hvor dem nesten tror at en annen muslim har en form for super power eller særegen evne til å få dua’en til å virke bedre, enn hos seg selv. Dette kan bli en slags etterlignelse av praksisen skriftemål som i kristendommen, og er noe vi muslimer burde være obs på. Jeg personlig er ikke typen som ber andre om å gjøre dua for meg, svært sjeldent, eller jeg kan gjøre det om jeg er i en livskrise, som når mamma hadde fått kreft og døde. Da ba jeg andre om å gjøre dua for henne, såklart.
For min del, så handler det litt om at jeg liker å ha direkte kontakt mellom meg og Allah SWT, når jeg søker tilflukt hos Han. Jeg liker å sende min forespørsel direkte, være sårbar og ekte, føle på tankene og skjenne på følelsene mine, og søke veiledning direkte gjennom mine egne ord til Skaperen, enn at et annet menneske skal blande seg inn og trenge å gjøre det for meg. Either you get me, or you dont girl… Jeg trenger ingen andre, det er bare Allah azzawajal som kan helbrede og guide meg, det er slik jeg føler det med mitt forhold til dua dialog. Men det er nå meg, vi alle fungerer forskjellig 🧡 🤲 Som nevnt over, for all del… Om du innimellom blir glad for at andre gjør dua for deg og har behov for det, så er det ikke noe galt i å sende en forespørsel når man trenger det. Jeg personlig tror bare at man kommer mye nærmere Allaah azzawajal om man på egenhånd åpner seg og snakker direkte til Han 💬 💌
